Atte?

Det er en ting som aldri slutter å forundre meg, og som jeg observerer påfallende ofte når det er snakk om e-bøker:

DU KAN IKKE LIKE BÅDE PAPIRBØKER OG E-BØKER

Jeg har faktisk røket opp i krangler fordi jeg leser og liker begge deler.

Det jeg har erfart er at insisteringen på at her er det to motpoler kommer fra folk som påstår seg å være veldig glade i å lese og som er veldig skeptiske til e-bøker. Jeg sier "påstår seg", fordi jeg egentlig tror ikke noe særlig på at du er så vanvittig glad i å lese hvis formatet betyr så mye mer for deg enn innholdet*. Jeg blir så alterert når noen har mage til å beskylde meg for å være, jeg vet da pokker, blendet av teknologiens tomme fortryllelse eller noe. Og så går de ut fra, gjennom resten av diskusjonen, at jeg avskyr papirbøker. Fordi de ligger i papirskyttergraven sin vil de liksom ha meg ned i en e-skyttergrav. Underlig.


For sånn omtrent ti år siden skaffet jeg meg en vidunderlig liten maskin; en Psion 5MX. Den hadde fullt QWERTY-tastatur og alt mulig, det var virkelig en nydelig PDA. Og det var mulig å lese e-bøker på den. Man kunne laste ned bøker på PCen fra Project Gutenberg, skaffe seg et leseprogram (jeg brukte TomeRaider) og via kabel skyfle godsakene over på Psionen. Det aller mest nydelige var at når man leste bøker på den kunne man velge å holde den som en bok. Man leste da på skjermen til venstre og bladde med mellomromstasten. Det var saker, det.

Når jeg leste bøker på Psionen glemte jeg faktisk ganske fort at jeg ikke leste en papirbok. Det var noe helt annet enn å lese en bok på en PC- eller Mac-skjerm. Forholdsvis rolig skjermbilde, ingen farger, holde den som om den var en bok - til sammen utgjorde det en særs behagelig elektronisk leseopplevelse, selv før e-ink. Tenk det, allerede fra 90-tallet av var det mulig å lese e-bøker på en måte som ikke føltes slitsom eller distraherende. Batteritida var ikke allverdens, da. Papirboka var langt fra erstattet. Dessuten var det irriterende å ha kun klassikere tilgjengelig.


Spol fram til november 2010, da jeg omsider kjøpte meg et lesebrett (Amazon Kindle 3, som nå heter Kindle Keyboard). Det er helt absurd at jeg drøyde så lenge, siden Psionen ikke hadde vært i bruk på noen år. Jeg var bare sånn passe spent, egentlig. Jeg regnet med at Kindlen ville være kjekk å ha, i tillegg til "ordentlige bøker", og ganske mye mer portabel enn papirutgaver av de svære deilige mangehundresiders bøkene jeg liker å lese.

Det jeg ikke helt hadde sett komme var at etter cirka to dager hadde Kindlen blitt mitt aller, aller kjæreste eie.

Så liten og lett! Med plass til så hemningsløst mange bøker! Og mulighet til å velge font (aldri mer seriffer til meg, takk) og fontstørrelse! Jeg kan slå opp ord uten å legge fra meg boka (plutselig ble det mye morsommere å lese sjøromaner)! Og så hemningsløst behagelig å lese på! Det er ikke uten grunn at lesere har tatt seg i å gripe etter et bokmerke når de skal legge fra seg boka, altså lesebrettet. Topp stemning!


Men det betyr altså ikke at jeg plutselig har begynt å føle avsky for papirbøker.

Jeg ser ikke helt hvordan det i det hele tatt kan være mulig. Lesere med lesebrett har det fordi de liker å lese. Jeg har til gode å møte en lesebretteier som har noe som helst negativt å si om konseptet papirbok.


Det siste året har jeg lest 43 bøker på Kindlen min. Jeg er ikke sikker på hvor mange papirbøker jeg har lest (rundt et dusin, kanskje?), men forrige uke gikk jeg ombord i Kiellands samlede verker (for nte gang) og leste tre romaner på papir. Det var skikkelig stas, selv om utgaven min er steingammel og lukter i overkant mye bok.

Det var stas fordi det var Kielland.

Innholdet, altså. Det er det som er den gode greia med å lese en bok. Og for meg er det revnende, knekkende likegyldig om jeg leser på papir eller e-ink.

Vel, ikke helt likegyldig. Jeg foretrekker å bære rundt på Kindlen framfor på papirbøker, for eksempel, men akkurat nå har jeg både Kindlen og en papirbok i veska. Men altså, når det å eie og bruke et lesebrett med stor begeistring utløser reaksjoner som DU KAN IKKE LIKE BÅDE PAPIRBØKER OG E-BØKER, er mitt svar TA DEG ET STEV.



PS
Det er ikke usannsynlig at denne posten etterfølges på et senere tidspunkt av en "åherregud, erre mulig"-post om folk som forsker på leseopplevelse, men nekter å innrømme at e-ink gir en annen leseopplevelse enn for eksempel en PC-skjerm. Det var delvis der dette begynte, med en herværende forskerpersonasje som later til å ha valgt seg papirskyttergraven.




*Tableter er forresten som skapt for magasinlesning. Herrejemini så flotte magasiner blir på sånn der iPad som jeg har, hvis utgiverne har utnyttet mulighetene litt (eller mye!) for animasjoner og musikk og navigasjon. Jeg har alltid vært glad i digre deilige magasiner med tungt papir og mange farger, men jeg er ennå mye mer glad i e-magasiner. Det er formatet sitt, det.

Men hvor får man tak i pæreklistremerker?

Jeg liker ikke Apple. Sånn. Det gjorde godt å få sagt det.

Men herrejemini som jeg liker iPad 2. Jada, jeg har en. Jeg beit i det sure eplet (gjett tre ganger om jeg som svoren og høylydt Apple-misliker har hørt det noen få ganger i det siste) og skaffet meg en sånn en, og jeg elsker den.

Det som knakk avskyen min for Apple-produkter tilstrekkelig var nok:

1. Dette er ingen fullblods datamaskin. Jeg bruker Windows på jobb og har en Mininote jeg kjører Linux på, og jeg har helt andre forventninger til en sånn maskin enn til en plategreie med touchtastatur. Jeg orker ikke Macer. Det er såvidt jeg klarer å forholde meg til husbondens MacBook Pro. Men en nett liten plate man kan tafse på skjermen på, som ikke oppfører seg på samme måte som en Mac på langt nær? Helt greit.
2. Dette er ingen mp3-spiller. Jeg HATER iTunes. Jeg HATER alle proprietære, rigide, overkjørende musikksystemer. Det er ikke aktuelt å noen gang skaffe seg en iPod av noe slag. Men denne lille plata jeg leker med er ikke musikkmaskinen min, det bruker jeg en Meizu til.

Alt i alt ser jeg vel på en pædd, tablet, tavle, nettbrett, kall det hva du vil, som en helt egen Ting. Jeg har ikke noen oppheng i forhold til hvordan jeg mener denne Tingen skal virke. Det har jeg, så det monner, i forhold til datamaskiner og mp3-spillere.

Nå setter forsåvidt Apple standarden for hvordan jeg mener denne typen Ting skal virke, så jeg er allerede litt spent på hva som finnes på markedet neste gang jeg skal shoppe plate-Ting.

Halvveis apropos; jeg har kjøpt meg ny mobil også. Det er en Android-HTC. For tenk.

.

Bokskya, ja.

Jeg er ingen Mellomblond, som har testet Bokskya i praksis og blogget på forbilledlig vis om erfaringen. Jeg kom ikke engang så langt som til å teste Skyen i går.

Ihuga e-bok-entusiast* som jeg er satt jeg i og for seg klar til å teste i vei, med halvåpent sinn og relativt godt mot. Så hvor skar det seg?

På første side. "Bokskya er ingen butikk, men en nettapp for å lese dine e-bøker."

Det er fullt mulig at jeg er naiv og/eller har stappet knyttnevene i øynene og nektet å forholde meg til hva Skyen faktisk er før den ble lansert, men jeg ble dritsur.

Du må altså loke rundt på syv nettbutikker, med mer eller mindre fungerende søkefunksjoner for å finne e-bøker, handle dem der, per definisjon med føkkings Verified by Visa-helvete, koble ihopes kontoen din hos hver av disse syv nettbutikkene dine med identen din hos Bokskya og lo and behold, Bokskya kan på sett og vis organisere e-bokhylla di og synche og greier, og du kan lese bøker i appen. Du verden.

Med andre ord, Bokskya tilbyr deg en knakende fin funksjonalitet som du allerede har, om du har hatt den alleraller minste interesse for e-bøker. Personlig kan jeg alt kjøpe steindyre e-bøker fra et stusslig utvalg, fra syv nettbutikker, organisere dem som jeg måtte føle for med programvare jeg alt har for hånden og lese i vei.



Jeg har forresten tenkt å teste å tukle med DRMen på en norsk bok, bruke Calibre til å lage den om til mobi-fil og lese den på Kindlen min. Imidlertid ser det ut som om de potensielle ulovlighetene mine blir utsatt på ubestemt tid, for gratisboka jeg bestilte fra Ark lar seg ikke laste ned. EBOOK_NOT_FOUND, sier Ark. Nei da så, sier jeg, og kjøper noen bøker fra Amazon med One-Click i stedet.

I det minste har jeg koblet Ark-kontoen mot Skyen, så får vi se om jeg blir noe spesielt imponert når iPad 2-en min ankommer og jeg antagelig får prøvd dette her litt mer**. Jeg har ikke noen bråhast med å lese Helene Uri.



*Jeg kan jo nevne at mellomfagsoppgaven min i litteraturvitenskap, i det herrens år 2001 eller så, var en analyse av Carolyn Guyers og Michael Joyces elektroniske hypertekstnovelle Lasting Image. Lenkeretorikk, baby.

**Jeg har Windows-mobil. Det er lov å peke og le.

.

ROFLMAO, as the kids say

Her forleden skrev jeg en snutt om forfengelighetspubliseringens stygge ansikt. Det er nå med aller største glede og begeistring jeg gir dere, mine kjære ikke-eksisterende lesere, et praktfullt eksempel på det verste av det verste når det kommer til forfengelighetsutgitt forfatter: Jacqueline Howett.

Advarsel: hoderysting, knising og rent ut latterkramping kan forekomme under lesningen av forfattaren sjølv sine tilbakemeldinger til anmelderen.

.

Ekte menn er ikke snørrvalper

Jeg er drittlei av at menn erklærer seg "mot likestilling".

Jeg er drittlei av at menn lurer på hvorfor i all verden de skal ha noe med unger eller husarbeid å gjøre utover å "hjelpe til" eller "passe" sine egne unger nå og da.

Jeg er drittlei av at en "ekte mann" skal være en mann som ikke tar ansvar for noe særlig mer enn egen underholdning og lønnet jobb.

Jeg er drittlei av at disse fortidslevningene boltrer seg i kommentarfeltene på nettavisene.


Så likestilling mellom kjønnene fører til at du mister privilegier, av typen du må faktisk *gisp* stelle for boligen og ungene du selv valgte å pådra deg?

Cry me a river, asswipe.

.

Bill. mrk. "Bitter fantasyleser som søker seg fillete på Amazon"

Nå kan alle utgi bøker

Selvpublisering (det engelske begrepet 'vanity publishing' er så mye mer presist) på papir har riktignok eksistert i noen år, men elektronisk publisering er ekstremt mye enklere, billigere og lettere å markedsføre og tjene penger på. Det er veldig, veldig lett å få brakt ~*teksten din*~ ut til publikum.

Dessverre.

Det er nå engang sånn at når noe blir enkelt, vil det innenfor det feltet spys ut søppel. Videokunstnere, anyone? Etter at videokameraer ble allemannseie går det 13 på dusinet av dem, og kvaliteten er mildt sagt varierende. Vi kan godt nevne kvaliteten på blogging kontra avispubliserte kronikker også, jeg for min del kan bare vise til ett sølle leserinnlegg på trykk, ingen kronikker men et utall ikke så imponerende blogginnlegg.

Den samme tendensen er godt i gang med å stikke sitt slimete hode opp av e-litteraturen.

Et aldri så lite søk på "romance" i Amazons e-bøker gir 59 108 treff. FEMTINITUSENETTHUNDREOGÅTTE (søk gjort 11. mars 2011. Det blir stadig flere). Jeg orker ikke gå gjennom stort av det, men det ser ut som om første side er utelukkende forfengelighetspubliserte greier. På andre side skimtet jeg en klassiker innimellom røkla.

Nå er ikke det søket helt tilfeldig valgt. Mange sofaforfattere skriver romantiske fortellinger (også kalt bluseflengere eventuelt truseflengere, alt ettersom hvor eksplisitt pulinga er). For all del, jeg ser at det kan være artig. Jeg har lest min andel Victoria Holt og dagdrømt om Mr Rochester, jeg også. Det er ikke det spor overraskende at et utall damer og noen karer pusler med å snekre sine egne romantiske romaner. Problemet er at nå kan de jammen santen få dem "utgitt" også.

Det at gud og hvermann kan forfengelighetspublisere i e-bokhandler gjør det naturligvis betraktelig vanskeligere for de som leter etter gull i grustaket. Å lese omtaler lagt inn av folk som angivelig har lest en bok kan hjelpe litt, men er hemningsløst tidkrevende - og omtalene kan like gjerne være lagt inn av forfattaren sjølv via sockpuppets. Det siste er mer sannsynlig enn at noen som ikke kjenner forfatteren både a) har lest boka og b) giddet å legge inn en omtale.

Det er slitsomt å tråle blogger for å finne noen som er lesverdige, og det er slitsomt å tråle e-bokhandler for ditto. At det finnes en og annen suksesshistorie på begge felt betyr ikke at alle som selvpubliserer e-bøker vil få så mye som én leser som ikke er venninna til forfatteren. Egentlig betyr det bare at noe sånt som 1 promille vil bli silt ut som lesverdig av kjøperne - som følgelig gjør jobben til forlagskonsulentene og -redaktørene som refuserer møl på harde livet. Amatøranmeldere (bloggere) som oppleves som troverdige og objektive vil bli viktigere og viktigere, og de er gjerne mer brutale i sine omtaler enn forlagene.

Et tips: hvis du blir refusert av ordentlige forlag betyr det ikke nødvendigvis at du er veldig misforstått.

.

Gratulerer!

Ja, det fnnes fortsatt noe å kjempe for.

 .

Less cowbell

Ja, da er "folkefesten" over, dere. Finn fram champagnen!

.

Å leke kåbbåi og pingviner

Jeg har litt sans for folk som er litt sånn der "føkk detta, ass", og som gjør som de vil. Så lenge de ikke er til plage for omgivelsene i nevneverdig grad, eventuelt bare for omgivelser jeg synes det er greit å plage.

Jeg synes ikke det er greit å plage Antarktis.

I Nettavisen (jeg vet, jeg vet) så jeg en kommentar (jeg vet, jeg vet) i dag som lyder som følger:

Bevare naturen?? Har du vært der nede? Mange steder der, ser det ut som et besøk hos Brødr. London.Rustne hvalbåter, og alt mulig skrot etter mange års hvalfangst.Råtne hus og allskens skrot over alt.

Og dette skal forestille et argument mot å ta hensyn til regelverket vedrørende Antarktis...

Antarktis er et av de minst menneskeberørte områdene i verden. Det er også et av de mest sårbare. Slenger du fra deg en neve dopapir der brytes det ikke ned. Det er en meget god grunn for hver bidige regel som regulerer ferdsel i Antarktis, og det finnes ingen grunner overhodet til å ikke overholde hver og en av dem. At andre har oppført seg kritikkverdig, eventuelt kriminelt, er ikke et motargument.

Så har man sånne som den berømmelige hr. Jarle Andhøy, som gjør et nummer av å gi beng. Han kommer med uttalelser som at han "anser [Antarktis] som ingenmannsland. Da er ikke tillatelser nødvendig". Han driter også i regler som har med sikkerhet for de som ferdes i Antarktis å gjøre, med de naturlige konsekvensene det har, men det får så være hva meg angår. Det jeg ikke har noen som helst tålmodighet med er en så total mangel på respekt for naturen.

Naturen er tydeligvis Andhøys personlige lekeplass, og miljøhensyn og generelt sunt vett må vike for gøyen. Oppskremming av isbjørn på Svalbard, drivstoffsøl i Sørishavet, ATV-kjøring i pingvinkoloniområde, generell forsøpling der de ferdes, sånt sysler man med når man er en eplekjekk "eventyrer" med blikket plantet solid i egen navle. Imidlertid har det seg sånn at det er kriminelle handlinger.

Bemerk forøvrig at norske Wikipedia ikke omtaler idiotien. Det gjør derimot engelske Wikipedia.

Det går fint an å gi litt faen og tøffe seg litt og være eventyrer og greier uten å være en cowboy som erklærer fjellene sør for Dodge som ingenmannsland og tar seg til rette der. Massevis av mennesker klarer det, rundt om i polarområder og i Ildlandet og oppetter Annapurna og i Sahara og så videre.

Det handler om å ha respekt for naturen du ferdes i. Jarle Andhøy og kumpanene hans later til å mangle det totalt, og det er for meg komplett uforståelig hvordan han har klart å oppnå heltestatus blant enkelte. Alt jeg ser er selvopptatthet av store dimensjoner, som går ut over andre folk så vel som ekstremt sårbare naturområder.

Og nå synes jeg vi skal tenne et lys for Christchurch, hvor de har litt annet å tenke på enn å tøffe seg for pingvinene, hvis vi nå skal tenne lys for noe bestemt.

.

Ekte romere strikker ikke*

For sånn omtrent et år siden** bitcha jeg i forbifarten om at strikkebloggdamer er suverent dårlige til å poste oppskrifter i bloggene sine, men gikk ikke noe nærmere inn på det.

Nå kan det vel være på tide å faktisk gå nærmere inn på det.

I sin tid kjøpte jeg et dritkult og veldig spesielt garn, fordi det hang et skjerf laget med det garnet i butikken. Garnbutikkdamen viste meg lynraskt teknikken, men innen jeg kom hjem hadde jeg glemt den.

Men man har jo Google. Jeg googlet garnnavnet i ymse kombinasjoner med skjerf og scarf og fanden og hans oldemor, men fant ikke noen oppskrift eller teknikk***, derimot fant jeg noen tusen strikkeblogger som omtalte dette skjerfet. Klarte noen av disse dømrade kjerringene å poste oppskriften eller en lenke til den? Åneida. Ikke en eneste av dem. Bare kommentarer av typen "dette fikk jeg til med hjelp fra snille Trine i Saueullsjappa" (min garnbutikkdame var stressa og der og da ikke særlig snill), "dette var superenkelt å lage" (å jaså) og den bitreste av alle: "denne oppskriften jeg fant forleden har jeg gledet meg til å prøve" (MEN SÅ SI HVOR DU FANT DEN).

Og så kom jeg over en blogg**** hvor bloggerinnen hadde postet følgende gullkorn:

Hvorfor er det ikke romertall på tastaturet?

Janeidualtsådetharsegsånn.

Og dette... dette... dette vesenet hadde altså klart det jeg ikke fiksa, nemlig å strikke et uhyre spesielt og stilig skjerf med en meget uvant strikketeknikk*****. Min tro på menneskeheten fikk seg et skudd for baugen, men det gikk ærlig talt mye hardere utover min tillit til egen intelligens og strikkekompetanse.



*Men de drev med nålebinding.

**Tida flyr.

***Det hører forsåvidt med til historien at jeg fant det til slutt.

****Av hensyn til vedkommende lenker jeg ikke, men det er dritlett å google seg fram til posten.

*****Det hører forsåvidt også med til historien at jeg aldri gjorde ferdig dette berømmelige skjerfet.

.