Jeg tror denne må spilles i begravelsen min

Jeg drar bare til Majorstua når jeg absolutt må og nå nærmer det seg igjen

Majorstuakjøring
s., m1, å føre kjøretøyet sitt med maksimal aggresjon og selvsentrerthet overfor andre trafikanter, særlig fotgjengere, med følger som å tute på og/eller sneie fotgjengere som krysser gaten på grønn mann.


Jeg drar til Majorstua to faste ganger i året, når jeg må til øyelegen min, og så hender det at jeg oppsøker Tjorven Garn eller Tjorven Nål & Tråd. Hver gang har jeg en følelse av å bare så vidt ha sluppet unna med livet i behold, når jeg har karret meg nogenlunde helskinnet inn på trikken.

Men så bli hjemme da. Eller dra til Indre Syltevik.

«Vietnam er ganske ødelagt av turisme, men Laos har fortsatt "det"»

«Budapest er helt ødelagt, det er tilrettelagt for turister overalt»

«Det er flott i Buenos Aires, men unngå turistfellene»

Dette er utsagn av en type de fleste av oss er kjent med, skulle jeg tro. Klaging over turistifisering av reisemål har sikkert forekommet siden Julius Cæsar dro med seg masse kompiser og hang rundt pyramidene i Egypt. Felles for uttalelsene er at de dreier seg om Fine Steder hvor det er ting å se og gjøre som appellerer til flere enn helt spesielt interesserte.

Felles for uttalelsene er også at de helt uten unntak ytres av folk som selv er turister.

Omhyggelig ljuge-fotografert for å få Liston, cafégata i Korfu by, til å virke tynt befolket og eksklusiv. Egentlig syder det av folk der, det var bare midt på dagen og for varmt til å være i sola.

Dette er mitt fotografi. Hvis du mot formodning skulle fristes til å rappe det er ikke det lov. 

Hvorfor er det så jævlig for turister at det er andre turister på Fine Steder? Jeg kan tenke meg en del grunner. Ingen av dem er det jeg regner for gode grunner.

- - - -

Grådighet, thy name is Uneeque

Opplevelsen av det Fine Stedet skal være min og bare min. Jeg, snobbeturisten, unner ikke andre å få denne opplevelsen, den skal være unik og spesiell.

Det interessante med denne varianten av turistsnobberi er at man godt kan gi uttrykk for den angående en opplevelse av et Fint Sted hvor det bor grådig mye folk som har det Fine Stedet som sin hverdag, men de gjelds ikke. For snobbeturisten er det unikt og spesielt å bli invitert på middag hos innfødte og spise ris fra felles fat sittende på huk på jordgulv, selv om millioner på millioner av mennesker spiser sånn hver bidige dag. Poenget er at de som gjelds, altså tilreisende vesterlendinger, skal holde seg unna og ikke bli servert ris på jordgulv. De som gjelds skal også holde seg unna slikt som vakre templer i Tibet og maleriske landsbyer i Peru som mysser med de som ikke gjelds.

Relativt legitim motvilje mot å bli utsugd

Lokalbefolkningen skrur opp prisene på Fine Steder hvor rike vesterlendinger ferdes. Sant det, altså. Det er bare ikke noe jeg personlig gidder å hisse meg synderlig opp over. Jeg er velfødd og har bra med penger og vant det store loddet da jeg ble født i Norge, og jeg synes faktisk ikke jeg har noen rett til å sutre over at kaffen koster tre kroner for meg som turist på Fint Sted mens den koster to kroner for innfødte noen gater unna. Jeg skjønner at når man reiser på stramt budsjett er det litt fortærende å betale trippelt for lunsjen bare fordi man tilfeldigvis kjente sulten gnage på et Fint Sted, men det er ikke skjellig grunn til å klage en hel masse.

Det burde innføres sertifikat for å få besøke Fine Steder

Andre vet ikke å sette pris på det Fine Stedet og har ikke noe der å gjøre. Begone, peasants med guidebøker og lommekameraer! Her skal jeg, et nær overjordisk vesen struttende av kunnskap om reisemålet, intellekt, kunstforståelse, estetisk sans og kameraobjektiver, nyte inntrykkene uforstyrret.

Forfallet brer seg

Lokalbefolkningen tilpasser seg turistene og det Fine Stedet endrer karakter. Joda, jeg er også veldig konservativ innimellom og vil helst at enkelte ting skal være så statiske som mulig. Imidlertid forholder det seg slik at verden endres og det er ikke mulig å fryse et sted i tiden. Jeg fikk nylig dette litt i trynet selv da jeg mumlet ilskt om nye veggdekorasjoner i en kantine på Blindern og om at jeg savnet de gamle dekorasjonene, for så å bli orientert om hvordan det opprinnelig så ut i den kantinen før de veggdekorasjonene jeg savnet ble laget. Jaja.

Det er selvfølgelig ikke bra når turiststrømmen fører til at det Fine Stedet faktisk står i fare for å ødelegges rent fysisk, som i dryppstensgrottene i Postojna. Varmen fra turistene kan bidra til å øke temperaturen i grottemiljøet, og selv om man kanskje ikke skulle tro det er miljøet i grotter svært sårbart, blant annet for temperaturstigning. Jeg er en av dem som har bidratt til det i Postojna, forresten. Det var ikke en udelt glede å være der, når jeg vet at prisen for å se noe virkelig fantastisk er å legge enda en liten stein til byrden for grottene.

Imidlertid er det normalt ikke miljøhensyn som er øverst på lista for snobbeturisten. Det er det at lokalbefolkningen slutter å være så ekte og genuin, i.e. at lokalbefolkningen lærer sånt som fremmedspråk, pengenes verdi og høflighetskoder fra andre kulturer, jf. at forvirringen nå er total når man er i Bulgaria fordi man ikke aner om turistvante folk nikker på bulgarsk vis (som betyr nei) eller på alle andres vis (som betyr ja). Jeg klarer ikke helt å se problemet. Folkeslag så vel som steder endres over tid, og hvis det faktisk letter kommunikasjonen folkeslag imellom kan det ikke være annet enn av det gode. Jeg ser ikke helt sjarmen i en såkalt genuin interaksjon med noen som ikke skjønner noe som helst av det du forsøker å formidle og vice versa.

Et underbruk av dette snobberiet er forresten backpackernes hang til å lete etter steder som fortsatt har "det". Dette fører gjerne til at backpackere samler seg i backpackerghettoer hvor de sitter på den australske restauranten og drikker importøl mens de snakker om hvorvidt backpackerghettoen de befinner seg i har/ikke har "det".

Jeg personlig synes det er ganske atalt og har et klamt anstrøk av imperialisme at velfødde, velutdannede vesterlendinger ønsker å fryse utviklingen hos andre folkeslag på den bakgrunnen at de er så sjarmerende og ekte i de pittoreske, lekke stråhyttene sine.

- - - -

I prinsippet har jeg ikke så mye imot snobberi. Jeg snobber i vei på en mengde felt, jeg. Det jeg har imot er å snobbe på et område hvor man vitterlig er en del av det man mener er problematisk - det er faktisk ikke lov å sutre om turistifisering når man selv er turist.

Dra gjerne til Korfu, altså. Topp øy! Men vær forberedt på at til tross for at det på disse bildene ser folketomt ut er det en bråte turister der. 

Inkludert deg.

For ordens skyld; dette er også mitt fotografi.

Brød med fyll kan man også jåle med

---

snobb (m1, eng.: snob)

1. kvalitetsbevisst person
2. person som legger overdreven vekt på sosial posisjon, rikdom, klær, fine vaner, "ordentlig, ekte italiensk pizza" o.l; forfengelig narr, jålebukk

---

Med jevne mellomrom støter jeg på mennesker som akker seg over at man ikke får ordentlig, ekte italiensk pizza i Oslo. Det kan være litt ugjennomtrengelig hva de mener, siden pizza i Italia ikke akkurat er en enhetlig affære, men jevnt over vil de ha kjempetynn, kjempesprø bunn med sparsom mengde fyll. Feilene de finner med pizzarestauranter i Oslo inkluderer for tykk bunn, for myk bunn, for mye fyll, for ekstravagant fyll osv. osv. Vel og bra. Vi har alle ulike preferanser.

(Et lett sidespor: noen synes Villa Paradiso har så god italiensk-artet pizza at de står i kø for å få bord. Disse er naturligvis erkefjols, enten du synes Paradisopizza er uekte eller ei, for bare erkefjols står i kø for å spise en i og for seg bra pizza i et ståkete og overfylt og generelt uhyggelig masete lokale. Andre evner å orientere seg litt mer og går på fine, fine Locanda litt lengre ned i Markveien, men der er nok også pizzaen for tjukk og overdådig for de som vil ha det ekte på måten beskrevet over. For oss andre er det pizzahimmelen. De har annen knallgod mat i tillegg. Gå dit. Spis.)

Tilbake til det jeg egentlig skal fram til: jeg har spist ordentlig, ekte italiensk pizza ved noen anledninger, såvel som annen pizza, og er helt sikker på at jeg har knekket ordentlig, ekte italiensk pizza-koden. Jeg skal starte restaurant og bli ufyselig rik på det. Ingen må rappe konseptet nå, altså.

• Man tager Mors Hjemmebakte (Du Liksom) Flatbrød
• På dette kliner man litt tomatpuré. Gjerne av merket Euroshopper, First Price eller lignende. Det er ikke fyllet som er viktig med ordentlig, ekte italiensk pizza.
• Dryss over omtrent 10 gram revet gulost. Igjen er Euroshopper, First Price eller lignende helt fint.
• Kyl på et dryss parmesanpulver også, så det river litt i tillegg til gulosten. Klarte ikke finne noe å linke til, men du kjenner helt sikkert til plastboksene man får på supermarkedene, de som liksom skal ligne på en hel ost.
• Hell over omtrent 0,5 liter olivenolje. Atter en gang: Euroshopper, First Price eller lignende.
• Sleng i mikroen til ostedrysset har smeltet sånn nogenlunde.
• Ta i mot ovasjonene.

.

Uten tittel

Man kan ikke bare være kranglevoren og krakilsk. Noen ganger må man fryde seg. For eksempel når man støter på et band man ikke har hørt før, og så er de kjempekjempefine og man blir glad av å høre på dem og det er høst og alt mulig. Det er en fin dag.



.

I den gode saks tjeneste...

...bidrar jeg med største glede til å spre dette:

Xocai - overpriset sjokkis er srs bsns for enkelte gærninger, som ikke går av veien for ganske betydelige trusler og skitten opptreden.

Sånn bortsett fra at MLM, Multi Level Marketing (også kjent som "de som starter gøyen er de eneste som tjener noe særlig på det, men de kan til gjengjeld bli rike og toskene som hiver seg på senere er jo til for å melkes for spenn"-salgsmetoden), er noe du SKAL unngå for enhver pris, har det såkalte Sjokoservice Norge oppført seg enda mer uetisk og kritikkverdig enn normalt for MLM-selskaper.

.

Vi anbefaler også å bestille en 'latte' i Italia

Chai latte, dere.

Et Googlesøk for et par minutter siden ga meg 2 200 000 treff på 'chai latte'. Det er jo artig, tatt i betraktning at det er et ganske underlig sammenkok av ord. Med litt (les: mye) godvilje kan man si at det betyr 'te med melk' eller 'melke-te'.

Det folk drikker når de bestiller seg en chai latte (hvis de kjøper det et sted som i det minste har ingrediensene nogenlunde på stell) er imidlertid en masala chai*, som rent faktisk betyr 'krydret te'. Melka er underforstått. 'Masala* betyr 'blandet krydder', og 'chai' betyr 'te'. Rett og slett. Og en masala chai lages egentlig med melk som kokes sammen med tebladene og krydderet, men for effektivitetens skyld kan vi vel akseptere dampet melk tilsatt et egg med ferdigkrydra te.

Det er litt forunderlig, og ikke lite irriterende for oss som liker presis terminologi, at mange kaffebarer har knøvla masala chai til å bli 'chai latte'. Eller 'chai te latte'. 'Chai' betyr som nevnt bare 'te', på mange språk, og 'latte' betyr 'melk' på italiensk. 'Chai te latte' vitner om svært sterk tilbakeståenhet på te-feltet og kvalifiserer til deng. De som har skjønt litt mer dropper 'latte', men kan likevel finne på å sette 'chai te' på menyen.

Egentlig skulle jeg ønske at jeg likte masala chai. Jeg ville selvfølgelig konsistent bestilt "en masala chai, takk", uansett hva den aktuelle sjappa hadde krotet på menyen sin. Og så kunne jeg veltet meg i deilig besserwissersk knurring og krangling. Åh, en pike kan drømme.

Hvorom allting er og for å oppsummere: chai latte dårlig, masala chai bra. OK? OK.

*1 060 000 Googletreff...

.

Det ironiske er at det er arbeiera i borettslaget som gjør dette

At folk ikke flagger 1. mai kan jeg forsåvidt leve med. I år var det jo sikkert en del som tok langhelg og var bortreist, i tillegg til de som var hjemme og som mener at rettigheter i arbeidslivet ikke er noe å flagge for. Sånn er nå det.

Man må vel også ta høyde for at enkelte i borettslaget vårt kan ha fått ødelagt festet til balkongflagget eller ikke har spandert en hundrelapp på et flagg (selv om 17. mai-flaggingen vanligvis indikerer at så ikke er tilfelle).

At folk har fotballsupporterbalkongflagg kan jeg nesten leve med, selv om jeg synes det er fantastisk teit. I det minste er det en grei veiviser til naboer man ikke trenger å bruke tid på å henge med.

At folk henger ut det forbanna fotballsupporterbalkongflagget sitt i stedet for et nasjonsflagg på 1. mai er IKKE GREIT.

.

Atte?

Det er en ting som aldri slutter å forundre meg, og som jeg observerer påfallende ofte når det er snakk om e-bøker:

DU KAN IKKE LIKE BÅDE PAPIRBØKER OG E-BØKER

Jeg har faktisk røket opp i krangler fordi jeg leser og liker begge deler.

Det jeg har erfart er at insisteringen på at her er det to motpoler kommer fra folk som påstår seg å være veldig glade i å lese og som er veldig skeptiske til e-bøker. Jeg sier "påstår seg", fordi jeg egentlig tror ikke noe særlig på at du er så vanvittig glad i å lese hvis formatet betyr så mye mer for deg enn innholdet*. Jeg blir så alterert når noen har mage til å beskylde meg for å være, jeg vet da pokker, blendet av teknologiens tomme fortryllelse eller noe. Og så går de ut fra, gjennom resten av diskusjonen, at jeg avskyr papirbøker. Fordi de ligger i papirskyttergraven sin vil de liksom ha meg ned i en e-skyttergrav. Underlig.


For sånn omtrent ti år siden skaffet jeg meg en vidunderlig liten maskin; en Psion 5MX. Den hadde fullt QWERTY-tastatur og alt mulig, det var virkelig en nydelig PDA. Og det var mulig å lese e-bøker på den. Man kunne laste ned bøker på PCen fra Project Gutenberg, skaffe seg et leseprogram (jeg brukte TomeRaider) og via kabel skyfle godsakene over på Psionen. Det aller mest nydelige var at når man leste bøker på den kunne man velge å holde den som en bok. Man leste da på skjermen til venstre og bladde med mellomromstasten. Det var saker, det.

Når jeg leste bøker på Psionen glemte jeg faktisk ganske fort at jeg ikke leste en papirbok. Det var noe helt annet enn å lese en bok på en PC- eller Mac-skjerm. Forholdsvis rolig skjermbilde, ingen farger, holde den som om den var en bok - til sammen utgjorde det en særs behagelig elektronisk leseopplevelse, selv før e-ink. Tenk det, allerede fra 90-tallet av var det mulig å lese e-bøker på en måte som ikke føltes slitsom eller distraherende. Batteritida var ikke allverdens, da. Papirboka var langt fra erstattet. Dessuten var det irriterende å ha kun klassikere tilgjengelig.


Spol fram til november 2010, da jeg omsider kjøpte meg et lesebrett (Amazon Kindle 3, som nå heter Kindle Keyboard). Det er helt absurd at jeg drøyde så lenge, siden Psionen ikke hadde vært i bruk på noen år. Jeg var bare sånn passe spent, egentlig. Jeg regnet med at Kindlen ville være kjekk å ha, i tillegg til "ordentlige bøker", og ganske mye mer portabel enn papirutgaver av de svære deilige mangehundresiders bøkene jeg liker å lese.

Det jeg ikke helt hadde sett komme var at etter cirka to dager hadde Kindlen blitt mitt aller, aller kjæreste eie.

Så liten og lett! Med plass til så hemningsløst mange bøker! Og mulighet til å velge font (aldri mer seriffer til meg, takk) og fontstørrelse! Jeg kan slå opp ord uten å legge fra meg boka (plutselig ble det mye morsommere å lese sjøromaner)! Og så hemningsløst behagelig å lese på! Det er ikke uten grunn at lesere har tatt seg i å gripe etter et bokmerke når de skal legge fra seg boka, altså lesebrettet. Topp stemning!


Men det betyr altså ikke at jeg plutselig har begynt å føle avsky for papirbøker.

Jeg ser ikke helt hvordan det i det hele tatt kan være mulig. Lesere med lesebrett har det fordi de liker å lese. Jeg har til gode å møte en lesebretteier som har noe som helst negativt å si om konseptet papirbok.


Det siste året har jeg lest 43 bøker på Kindlen min. Jeg er ikke sikker på hvor mange papirbøker jeg har lest (rundt et dusin, kanskje?), men forrige uke gikk jeg ombord i Kiellands samlede verker (for nte gang) og leste tre romaner på papir. Det var skikkelig stas, selv om utgaven min er steingammel og lukter i overkant mye bok.

Det var stas fordi det var Kielland.

Innholdet, altså. Det er det som er den gode greia med å lese en bok. Og for meg er det revnende, knekkende likegyldig om jeg leser på papir eller e-ink.

Vel, ikke helt likegyldig. Jeg foretrekker å bære rundt på Kindlen framfor på papirbøker, for eksempel, men akkurat nå har jeg både Kindlen og en papirbok i veska. Men altså, når det å eie og bruke et lesebrett med stor begeistring utløser reaksjoner som DU KAN IKKE LIKE BÅDE PAPIRBØKER OG E-BØKER, er mitt svar TA DEG ET STEV.



PS
Det er ikke usannsynlig at denne posten etterfølges på et senere tidspunkt av en "åherregud, erre mulig"-post om folk som forsker på leseopplevelse, men nekter å innrømme at e-ink gir en annen leseopplevelse enn for eksempel en PC-skjerm. Det var delvis der dette begynte, med en herværende forskerpersonasje som later til å ha valgt seg papirskyttergraven.




*Tableter er forresten som skapt for magasinlesning. Herrejemini så flotte magasiner blir på sånn der iPad som jeg har, hvis utgiverne har utnyttet mulighetene litt (eller mye!) for animasjoner og musikk og navigasjon. Jeg har alltid vært glad i digre deilige magasiner med tungt papir og mange farger, men jeg er ennå mye mer glad i e-magasiner. Det er formatet sitt, det.

Men hvor får man tak i pæreklistremerker?

Jeg liker ikke Apple. Sånn. Det gjorde godt å få sagt det.

Men herrejemini som jeg liker iPad 2. Jada, jeg har en. Jeg beit i det sure eplet (gjett tre ganger om jeg som svoren og høylydt Apple-misliker har hørt det noen få ganger i det siste) og skaffet meg en sånn en, og jeg elsker den.

Det som knakk avskyen min for Apple-produkter tilstrekkelig var nok:

1. Dette er ingen fullblods datamaskin. Jeg bruker Windows på jobb og har en Mininote jeg kjører Linux på, og jeg har helt andre forventninger til en sånn maskin enn til en plategreie med touchtastatur. Jeg orker ikke Macer. Det er såvidt jeg klarer å forholde meg til husbondens MacBook Pro. Men en nett liten plate man kan tafse på skjermen på, som ikke oppfører seg på samme måte som en Mac på langt nær? Helt greit.
2. Dette er ingen mp3-spiller. Jeg HATER iTunes. Jeg HATER alle proprietære, rigide, overkjørende musikksystemer. Det er ikke aktuelt å noen gang skaffe seg en iPod av noe slag. Men denne lille plata jeg leker med er ikke musikkmaskinen min, det bruker jeg en Meizu til.

Alt i alt ser jeg vel på en pædd, tablet, tavle, nettbrett, kall det hva du vil, som en helt egen Ting. Jeg har ikke noen oppheng i forhold til hvordan jeg mener denne Tingen skal virke. Det har jeg, så det monner, i forhold til datamaskiner og mp3-spillere.

Nå setter forsåvidt Apple standarden for hvordan jeg mener denne typen Ting skal virke, så jeg er allerede litt spent på hva som finnes på markedet neste gang jeg skal shoppe plate-Ting.

Halvveis apropos; jeg har kjøpt meg ny mobil også. Det er en Android-HTC. For tenk.

.