tirsdag 16. mars 2010

Når skjønte du at du hadde blitt voksen?

Det later til at den ultimate løsningen når man driver med litt håndarbeid og litt lesing og litt tedrikking og litt baking er å starte en blogg, hvor man pludrer om alt dette her og poster bilder av datra si med nystrikket lue på og pakka man fikk i en Hemmelig Venn-ring og det halvferdige Knitalongsjalet.

Jeg trakk i sin tid den konklusjonen at alle disse bloggene produseres av fabrikkskribenter typ Carolyn Keene, for de ser ut som om alle er skrevet av samme dama.

Hun drikker te av håndlagde keramikkrus, spiser sjokolade, leser chicklit og er med på Knitalongs, å ja da, de evinnelige Knitalongs. Hun er sånn nogenlunde ålreit ortografisk sett og en ikke spesielt god fotograf, og hun liker pusebilder og våren. Hun baker lussekatter i desember og pynter huset til påske med hjemmelagde garnkyllinger. Hun er venner med alle de andre Strikkebloggdamene og de poster innimellom begeistrede kommentarer om hverandres håndarbeidsprosjekter, men det ser ut som de er for opptatt med sin egen strikkeblogg til å være voldsomt aktive kommentatorer.

Hun er i slutten av tredveåra eller i førtiåra, hun har mann og barn og enebolig. Ut fra bloggen er det vanskelig å se om hun har noen jobb. Det kan hende hun jobber på et sykehjem eller noe, hun har i hvert fall ikke en såkalt spennende og utfordrende jobb som hun liker å snakke om. Bloggen er strengt forbeholdt kos, ikke arbeidsliv. Det kan også hende at hun bare er en ryddig person som ikke fjaser i vei om jobben på nett.

Hun har sjeldent noe mer interessant å melde enn at nå er ullbuksa til Emilie ferdig og hun har kjøpt grønn te med jasmin og noe aldeles nydelig ull-og-silke-garn hun ikke helt vet hva skal brukes til.

Hun er også suverent dritdårlig til å poste lenker til strikkeoppskriftene hun bruker, men det er en annen historie.


Jeg liker te.

Jeg er syvogtredve år.

Jeg strikker og hekler.

Jeg leser skjønnlitteratur.

Jeg blogger uten å ha noe på hjertet.


Jeg er føkka.

.

Følgere