Jeg tror denne må spilles i begravelsen min

Jeg drar bare til Majorstua når jeg absolutt må og nå nærmer det seg igjen

Majorstuakjøring
s., m1, å føre kjøretøyet sitt med maksimal aggresjon og selvsentrerthet overfor andre trafikanter, særlig fotgjengere, med følger som å tute på og/eller sneie fotgjengere som krysser gaten på grønn mann.


Jeg drar til Majorstua to faste ganger i året, når jeg må til øyelegen min, og så hender det at jeg oppsøker Tjorven Garn eller Tjorven Nål & Tråd. Hver gang har jeg en følelse av å bare så vidt ha sluppet unna med livet i behold, når jeg har karret meg nogenlunde helskinnet inn på trikken.

Men så bli hjemme da. Eller dra til Indre Syltevik.

«Vietnam er ganske ødelagt av turisme, men Laos har fortsatt "det"»

«Budapest er helt ødelagt, det er tilrettelagt for turister overalt»

«Det er flott i Buenos Aires, men unngå turistfellene»

Dette er utsagn av en type de fleste av oss er kjent med, skulle jeg tro. Klaging over turistifisering av reisemål har sikkert forekommet siden Julius Cæsar dro med seg masse kompiser og hang rundt pyramidene i Egypt. Felles for uttalelsene er at de dreier seg om Fine Steder hvor det er ting å se og gjøre som appellerer til flere enn helt spesielt interesserte.

Felles for uttalelsene er også at de helt uten unntak ytres av folk som selv er turister.

Omhyggelig ljuge-fotografert for å få Liston, cafégata i Korfu by, til å virke tynt befolket og eksklusiv. Egentlig syder det av folk der, det var bare midt på dagen og for varmt til å være i sola.

Dette er mitt fotografi. Hvis du mot formodning skulle fristes til å rappe det er ikke det lov. 

Hvorfor er det så jævlig for turister at det er andre turister på Fine Steder? Jeg kan tenke meg en del grunner. Ingen av dem er det jeg regner for gode grunner.

- - - -

Grådighet, thy name is Uneeque

Opplevelsen av det Fine Stedet skal være min og bare min. Jeg, snobbeturisten, unner ikke andre å få denne opplevelsen, den skal være unik og spesiell.

Det interessante med denne varianten av turistsnobberi er at man godt kan gi uttrykk for den angående en opplevelse av et Fint Sted hvor det bor grådig mye folk som har det Fine Stedet som sin hverdag, men de gjelds ikke. For snobbeturisten er det unikt og spesielt å bli invitert på middag hos innfødte og spise ris fra felles fat sittende på huk på jordgulv, selv om millioner på millioner av mennesker spiser sånn hver bidige dag. Poenget er at de som gjelds, altså tilreisende vesterlendinger, skal holde seg unna og ikke bli servert ris på jordgulv. De som gjelds skal også holde seg unna slikt som vakre templer i Tibet og maleriske landsbyer i Peru som mysser med de som ikke gjelds.

Relativt legitim motvilje mot å bli utsugd

Lokalbefolkningen skrur opp prisene på Fine Steder hvor rike vesterlendinger ferdes. Sant det, altså. Det er bare ikke noe jeg personlig gidder å hisse meg synderlig opp over. Jeg er velfødd og har bra med penger og vant det store loddet da jeg ble født i Norge, og jeg synes faktisk ikke jeg har noen rett til å sutre over at kaffen koster tre kroner for meg som turist på Fint Sted mens den koster to kroner for innfødte noen gater unna. Jeg skjønner at når man reiser på stramt budsjett er det litt fortærende å betale trippelt for lunsjen bare fordi man tilfeldigvis kjente sulten gnage på et Fint Sted, men det er ikke skjellig grunn til å klage en hel masse.

Det burde innføres sertifikat for å få besøke Fine Steder

Andre vet ikke å sette pris på det Fine Stedet og har ikke noe der å gjøre. Begone, peasants med guidebøker og lommekameraer! Her skal jeg, et nær overjordisk vesen struttende av kunnskap om reisemålet, intellekt, kunstforståelse, estetisk sans og kameraobjektiver, nyte inntrykkene uforstyrret.

Forfallet brer seg

Lokalbefolkningen tilpasser seg turistene og det Fine Stedet endrer karakter. Joda, jeg er også veldig konservativ innimellom og vil helst at enkelte ting skal være så statiske som mulig. Imidlertid forholder det seg slik at verden endres og det er ikke mulig å fryse et sted i tiden. Jeg fikk nylig dette litt i trynet selv da jeg mumlet ilskt om nye veggdekorasjoner i en kantine på Blindern og om at jeg savnet de gamle dekorasjonene, for så å bli orientert om hvordan det opprinnelig så ut i den kantinen før de veggdekorasjonene jeg savnet ble laget. Jaja.

Det er selvfølgelig ikke bra når turiststrømmen fører til at det Fine Stedet faktisk står i fare for å ødelegges rent fysisk, som i dryppstensgrottene i Postojna. Varmen fra turistene kan bidra til å øke temperaturen i grottemiljøet, og selv om man kanskje ikke skulle tro det er miljøet i grotter svært sårbart, blant annet for temperaturstigning. Jeg er en av dem som har bidratt til det i Postojna, forresten. Det var ikke en udelt glede å være der, når jeg vet at prisen for å se noe virkelig fantastisk er å legge enda en liten stein til byrden for grottene.

Imidlertid er det normalt ikke miljøhensyn som er øverst på lista for snobbeturisten. Det er det at lokalbefolkningen slutter å være så ekte og genuin, i.e. at lokalbefolkningen lærer sånt som fremmedspråk, pengenes verdi og høflighetskoder fra andre kulturer, jf. at forvirringen nå er total når man er i Bulgaria fordi man ikke aner om turistvante folk nikker på bulgarsk vis (som betyr nei) eller på alle andres vis (som betyr ja). Jeg klarer ikke helt å se problemet. Folkeslag så vel som steder endres over tid, og hvis det faktisk letter kommunikasjonen folkeslag imellom kan det ikke være annet enn av det gode. Jeg ser ikke helt sjarmen i en såkalt genuin interaksjon med noen som ikke skjønner noe som helst av det du forsøker å formidle og vice versa.

Et underbruk av dette snobberiet er forresten backpackernes hang til å lete etter steder som fortsatt har "det". Dette fører gjerne til at backpackere samler seg i backpackerghettoer hvor de sitter på den australske restauranten og drikker importøl mens de snakker om hvorvidt backpackerghettoen de befinner seg i har/ikke har "det".

Jeg personlig synes det er ganske atalt og har et klamt anstrøk av imperialisme at velfødde, velutdannede vesterlendinger ønsker å fryse utviklingen hos andre folkeslag på den bakgrunnen at de er så sjarmerende og ekte i de pittoreske, lekke stråhyttene sine.

- - - -

I prinsippet har jeg ikke så mye imot snobberi. Jeg snobber i vei på en mengde felt, jeg. Det jeg har imot er å snobbe på et område hvor man vitterlig er en del av det man mener er problematisk - det er faktisk ikke lov å sutre om turistifisering når man selv er turist.

Dra gjerne til Korfu, altså. Topp øy! Men vær forberedt på at til tross for at det på disse bildene ser folketomt ut er det en bråte turister der. 

Inkludert deg.

For ordens skyld; dette er også mitt fotografi.

Brød med fyll kan man også jåle med

---

snobb (m1, eng.: snob)

1. kvalitetsbevisst person
2. person som legger overdreven vekt på sosial posisjon, rikdom, klær, fine vaner, "ordentlig, ekte italiensk pizza" o.l; forfengelig narr, jålebukk

---

Med jevne mellomrom støter jeg på mennesker som akker seg over at man ikke får ordentlig, ekte italiensk pizza i Oslo. Det kan være litt ugjennomtrengelig hva de mener, siden pizza i Italia ikke akkurat er en enhetlig affære, men jevnt over vil de ha kjempetynn, kjempesprø bunn med sparsom mengde fyll. Feilene de finner med pizzarestauranter i Oslo inkluderer for tykk bunn, for myk bunn, for mye fyll, for ekstravagant fyll osv. osv. Vel og bra. Vi har alle ulike preferanser.

(Et lett sidespor: noen synes Villa Paradiso har så god italiensk-artet pizza at de står i kø for å få bord. Disse er naturligvis erkefjols, enten du synes Paradisopizza er uekte eller ei, for bare erkefjols står i kø for å spise en i og for seg bra pizza i et ståkete og overfylt og generelt uhyggelig masete lokale. Andre evner å orientere seg litt mer og går på fine, fine Locanda litt lengre ned i Markveien, men der er nok også pizzaen for tjukk og overdådig for de som vil ha det ekte på måten beskrevet over. For oss andre er det pizzahimmelen. De har annen knallgod mat i tillegg. Gå dit. Spis.)

Tilbake til det jeg egentlig skal fram til: jeg har spist ordentlig, ekte italiensk pizza ved noen anledninger, såvel som annen pizza, og er helt sikker på at jeg har knekket ordentlig, ekte italiensk pizza-koden. Jeg skal starte restaurant og bli ufyselig rik på det. Ingen må rappe konseptet nå, altså.

• Man tager Mors Hjemmebakte (Du Liksom) Flatbrød
• På dette kliner man litt tomatpuré. Gjerne av merket Euroshopper, First Price eller lignende. Det er ikke fyllet som er viktig med ordentlig, ekte italiensk pizza.
• Dryss over omtrent 10 gram revet gulost. Igjen er Euroshopper, First Price eller lignende helt fint.
• Kyl på et dryss parmesanpulver også, så det river litt i tillegg til gulosten. Klarte ikke finne noe å linke til, men du kjenner helt sikkert til plastboksene man får på supermarkedene, de som liksom skal ligne på en hel ost.
• Hell over omtrent 0,5 liter olivenolje. Atter en gang: Euroshopper, First Price eller lignende.
• Sleng i mikroen til ostedrysset har smeltet sånn nogenlunde.
• Ta i mot ovasjonene.

.

Uten tittel

Man kan ikke bare være kranglevoren og krakilsk. Noen ganger må man fryde seg. For eksempel når man støter på et band man ikke har hørt før, og så er de kjempekjempefine og man blir glad av å høre på dem og det er høst og alt mulig. Det er en fin dag.



.

I den gode saks tjeneste...

...bidrar jeg med største glede til å spre dette:

Xocai - overpriset sjokkis er srs bsns for enkelte gærninger, som ikke går av veien for ganske betydelige trusler og skitten opptreden.

Sånn bortsett fra at MLM, Multi Level Marketing (også kjent som "de som starter gøyen er de eneste som tjener noe særlig på det, men de kan til gjengjeld bli rike og toskene som hiver seg på senere er jo til for å melkes for spenn"-salgsmetoden), er noe du SKAL unngå for enhver pris, har det såkalte Sjokoservice Norge oppført seg enda mer uetisk og kritikkverdig enn normalt for MLM-selskaper.

.

Vi anbefaler også å bestille en 'latte' i Italia

Chai latte, dere.

Et Googlesøk for et par minutter siden ga meg 2 200 000 treff på 'chai latte'. Det er jo artig, tatt i betraktning at det er et ganske underlig sammenkok av ord. Med litt (les: mye) godvilje kan man si at det betyr 'te med melk' eller 'melke-te'.

Det folk drikker når de bestiller seg en chai latte (hvis de kjøper det et sted som i det minste har ingrediensene nogenlunde på stell) er imidlertid en masala chai*, som rent faktisk betyr 'krydret te'. Melka er underforstått. 'Masala* betyr 'blandet krydder', og 'chai' betyr 'te'. Rett og slett. Og en masala chai lages egentlig med melk som kokes sammen med tebladene og krydderet, men for effektivitetens skyld kan vi vel akseptere dampet melk tilsatt et egg med ferdigkrydra te.

Det er litt forunderlig, og ikke lite irriterende for oss som liker presis terminologi, at mange kaffebarer har knøvla masala chai til å bli 'chai latte'. Eller 'chai te latte'. 'Chai' betyr som nevnt bare 'te', på mange språk, og 'latte' betyr 'melk' på italiensk. 'Chai te latte' vitner om svært sterk tilbakeståenhet på te-feltet og kvalifiserer til deng. De som har skjønt litt mer dropper 'latte', men kan likevel finne på å sette 'chai te' på menyen.

Egentlig skulle jeg ønske at jeg likte masala chai. Jeg ville selvfølgelig konsistent bestilt "en masala chai, takk", uansett hva den aktuelle sjappa hadde krotet på menyen sin. Og så kunne jeg veltet meg i deilig besserwissersk knurring og krangling. Åh, en pike kan drømme.

Hvorom allting er og for å oppsummere: chai latte dårlig, masala chai bra. OK? OK.

*1 060 000 Googletreff...

.

Det ironiske er at det er arbeiera i borettslaget som gjør dette

At folk ikke flagger 1. mai kan jeg forsåvidt leve med. I år var det jo sikkert en del som tok langhelg og var bortreist, i tillegg til de som var hjemme og som mener at rettigheter i arbeidslivet ikke er noe å flagge for. Sånn er nå det.

Man må vel også ta høyde for at enkelte i borettslaget vårt kan ha fått ødelagt festet til balkongflagget eller ikke har spandert en hundrelapp på et flagg (selv om 17. mai-flaggingen vanligvis indikerer at så ikke er tilfelle).

At folk har fotballsupporterbalkongflagg kan jeg nesten leve med, selv om jeg synes det er fantastisk teit. I det minste er det en grei veiviser til naboer man ikke trenger å bruke tid på å henge med.

At folk henger ut det forbanna fotballsupporterbalkongflagget sitt i stedet for et nasjonsflagg på 1. mai er IKKE GREIT.

.

Atte?

Det er en ting som aldri slutter å forundre meg, og som jeg observerer påfallende ofte når det er snakk om e-bøker:

DU KAN IKKE LIKE BÅDE PAPIRBØKER OG E-BØKER

Jeg har faktisk røket opp i krangler fordi jeg leser og liker begge deler.

Det jeg har erfart er at insisteringen på at her er det to motpoler kommer fra folk som påstår seg å være veldig glade i å lese og som er veldig skeptiske til e-bøker. Jeg sier "påstår seg", fordi jeg egentlig tror ikke noe særlig på at du er så vanvittig glad i å lese hvis formatet betyr så mye mer for deg enn innholdet*. Jeg blir så alterert når noen har mage til å beskylde meg for å være, jeg vet da pokker, blendet av teknologiens tomme fortryllelse eller noe. Og så går de ut fra, gjennom resten av diskusjonen, at jeg avskyr papirbøker. Fordi de ligger i papirskyttergraven sin vil de liksom ha meg ned i en e-skyttergrav. Underlig.


For sånn omtrent ti år siden skaffet jeg meg en vidunderlig liten maskin; en Psion 5MX. Den hadde fullt QWERTY-tastatur og alt mulig, det var virkelig en nydelig PDA. Og det var mulig å lese e-bøker på den. Man kunne laste ned bøker på PCen fra Project Gutenberg, skaffe seg et leseprogram (jeg brukte TomeRaider) og via kabel skyfle godsakene over på Psionen. Det aller mest nydelige var at når man leste bøker på den kunne man velge å holde den som en bok. Man leste da på skjermen til venstre og bladde med mellomromstasten. Det var saker, det.

Når jeg leste bøker på Psionen glemte jeg faktisk ganske fort at jeg ikke leste en papirbok. Det var noe helt annet enn å lese en bok på en PC- eller Mac-skjerm. Forholdsvis rolig skjermbilde, ingen farger, holde den som om den var en bok - til sammen utgjorde det en særs behagelig elektronisk leseopplevelse, selv før e-ink. Tenk det, allerede fra 90-tallet av var det mulig å lese e-bøker på en måte som ikke føltes slitsom eller distraherende. Batteritida var ikke allverdens, da. Papirboka var langt fra erstattet. Dessuten var det irriterende å ha kun klassikere tilgjengelig.


Spol fram til november 2010, da jeg omsider kjøpte meg et lesebrett (Amazon Kindle 3, som nå heter Kindle Keyboard). Det er helt absurd at jeg drøyde så lenge, siden Psionen ikke hadde vært i bruk på noen år. Jeg var bare sånn passe spent, egentlig. Jeg regnet med at Kindlen ville være kjekk å ha, i tillegg til "ordentlige bøker", og ganske mye mer portabel enn papirutgaver av de svære deilige mangehundresiders bøkene jeg liker å lese.

Det jeg ikke helt hadde sett komme var at etter cirka to dager hadde Kindlen blitt mitt aller, aller kjæreste eie.

Så liten og lett! Med plass til så hemningsløst mange bøker! Og mulighet til å velge font (aldri mer seriffer til meg, takk) og fontstørrelse! Jeg kan slå opp ord uten å legge fra meg boka (plutselig ble det mye morsommere å lese sjøromaner)! Og så hemningsløst behagelig å lese på! Det er ikke uten grunn at lesere har tatt seg i å gripe etter et bokmerke når de skal legge fra seg boka, altså lesebrettet. Topp stemning!


Men det betyr altså ikke at jeg plutselig har begynt å føle avsky for papirbøker.

Jeg ser ikke helt hvordan det i det hele tatt kan være mulig. Lesere med lesebrett har det fordi de liker å lese. Jeg har til gode å møte en lesebretteier som har noe som helst negativt å si om konseptet papirbok.


Det siste året har jeg lest 43 bøker på Kindlen min. Jeg er ikke sikker på hvor mange papirbøker jeg har lest (rundt et dusin, kanskje?), men forrige uke gikk jeg ombord i Kiellands samlede verker (for nte gang) og leste tre romaner på papir. Det var skikkelig stas, selv om utgaven min er steingammel og lukter i overkant mye bok.

Det var stas fordi det var Kielland.

Innholdet, altså. Det er det som er den gode greia med å lese en bok. Og for meg er det revnende, knekkende likegyldig om jeg leser på papir eller e-ink.

Vel, ikke helt likegyldig. Jeg foretrekker å bære rundt på Kindlen framfor på papirbøker, for eksempel, men akkurat nå har jeg både Kindlen og en papirbok i veska. Men altså, når det å eie og bruke et lesebrett med stor begeistring utløser reaksjoner som DU KAN IKKE LIKE BÅDE PAPIRBØKER OG E-BØKER, er mitt svar TA DEG ET STEV.



PS
Det er ikke usannsynlig at denne posten etterfølges på et senere tidspunkt av en "åherregud, erre mulig"-post om folk som forsker på leseopplevelse, men nekter å innrømme at e-ink gir en annen leseopplevelse enn for eksempel en PC-skjerm. Det var delvis der dette begynte, med en herværende forskerpersonasje som later til å ha valgt seg papirskyttergraven.




*Tableter er forresten som skapt for magasinlesning. Herrejemini så flotte magasiner blir på sånn der iPad som jeg har, hvis utgiverne har utnyttet mulighetene litt (eller mye!) for animasjoner og musikk og navigasjon. Jeg har alltid vært glad i digre deilige magasiner med tungt papir og mange farger, men jeg er ennå mye mer glad i e-magasiner. Det er formatet sitt, det.

Men hvor får man tak i pæreklistremerker?

Jeg liker ikke Apple. Sånn. Det gjorde godt å få sagt det.

Men herrejemini som jeg liker iPad 2. Jada, jeg har en. Jeg beit i det sure eplet (gjett tre ganger om jeg som svoren og høylydt Apple-misliker har hørt det noen få ganger i det siste) og skaffet meg en sånn en, og jeg elsker den.

Det som knakk avskyen min for Apple-produkter tilstrekkelig var nok:

1. Dette er ingen fullblods datamaskin. Jeg bruker Windows på jobb og har en Mininote jeg kjører Linux på, og jeg har helt andre forventninger til en sånn maskin enn til en plategreie med touchtastatur. Jeg orker ikke Macer. Det er såvidt jeg klarer å forholde meg til husbondens MacBook Pro. Men en nett liten plate man kan tafse på skjermen på, som ikke oppfører seg på samme måte som en Mac på langt nær? Helt greit.
2. Dette er ingen mp3-spiller. Jeg HATER iTunes. Jeg HATER alle proprietære, rigide, overkjørende musikksystemer. Det er ikke aktuelt å noen gang skaffe seg en iPod av noe slag. Men denne lille plata jeg leker med er ikke musikkmaskinen min, det bruker jeg en Meizu til.

Alt i alt ser jeg vel på en pædd, tablet, tavle, nettbrett, kall det hva du vil, som en helt egen Ting. Jeg har ikke noen oppheng i forhold til hvordan jeg mener denne Tingen skal virke. Det har jeg, så det monner, i forhold til datamaskiner og mp3-spillere.

Nå setter forsåvidt Apple standarden for hvordan jeg mener denne typen Ting skal virke, så jeg er allerede litt spent på hva som finnes på markedet neste gang jeg skal shoppe plate-Ting.

Halvveis apropos; jeg har kjøpt meg ny mobil også. Det er en Android-HTC. For tenk.

.

Bokskya, ja.

Jeg er ingen Mellomblond, som har testet Bokskya i praksis og blogget på forbilledlig vis om erfaringen. Jeg kom ikke engang så langt som til å teste Skyen i går.

Ihuga e-bok-entusiast* som jeg er satt jeg i og for seg klar til å teste i vei, med halvåpent sinn og relativt godt mot. Så hvor skar det seg?

På første side. "Bokskya er ingen butikk, men en nettapp for å lese dine e-bøker."

Det er fullt mulig at jeg er naiv og/eller har stappet knyttnevene i øynene og nektet å forholde meg til hva Skyen faktisk er før den ble lansert, men jeg ble dritsur.

Du må altså loke rundt på syv nettbutikker, med mer eller mindre fungerende søkefunksjoner for å finne e-bøker, handle dem der, per definisjon med føkkings Verified by Visa-helvete, koble ihopes kontoen din hos hver av disse syv nettbutikkene dine med identen din hos Bokskya og lo and behold, Bokskya kan på sett og vis organisere e-bokhylla di og synche og greier, og du kan lese bøker i appen. Du verden.

Med andre ord, Bokskya tilbyr deg en knakende fin funksjonalitet som du allerede har, om du har hatt den alleraller minste interesse for e-bøker. Personlig kan jeg alt kjøpe steindyre e-bøker fra et stusslig utvalg, fra syv nettbutikker, organisere dem som jeg måtte føle for med programvare jeg alt har for hånden og lese i vei.



Jeg har forresten tenkt å teste å tukle med DRMen på en norsk bok, bruke Calibre til å lage den om til mobi-fil og lese den på Kindlen min. Imidlertid ser det ut som om de potensielle ulovlighetene mine blir utsatt på ubestemt tid, for gratisboka jeg bestilte fra Ark lar seg ikke laste ned. EBOOK_NOT_FOUND, sier Ark. Nei da så, sier jeg, og kjøper noen bøker fra Amazon med One-Click i stedet.

I det minste har jeg koblet Ark-kontoen mot Skyen, så får vi se om jeg blir noe spesielt imponert når iPad 2-en min ankommer og jeg antagelig får prøvd dette her litt mer**. Jeg har ikke noen bråhast med å lese Helene Uri.



*Jeg kan jo nevne at mellomfagsoppgaven min i litteraturvitenskap, i det herrens år 2001 eller så, var en analyse av Carolyn Guyers og Michael Joyces elektroniske hypertekstnovelle Lasting Image. Lenkeretorikk, baby.

**Jeg har Windows-mobil. Det er lov å peke og le.

.

ROFLMAO, as the kids say

Her forleden skrev jeg en snutt om forfengelighetspubliseringens stygge ansikt. Det er nå med aller største glede og begeistring jeg gir dere, mine kjære ikke-eksisterende lesere, et praktfullt eksempel på det verste av det verste når det kommer til forfengelighetsutgitt forfatter: Jacqueline Howett.

Advarsel: hoderysting, knising og rent ut latterkramping kan forekomme under lesningen av forfattaren sjølv sine tilbakemeldinger til anmelderen.

.

Ekte menn er ikke snørrvalper

Jeg er drittlei av at menn erklærer seg "mot likestilling".

Jeg er drittlei av at menn lurer på hvorfor i all verden de skal ha noe med unger eller husarbeid å gjøre utover å "hjelpe til" eller "passe" sine egne unger nå og da.

Jeg er drittlei av at en "ekte mann" skal være en mann som ikke tar ansvar for noe særlig mer enn egen underholdning og lønnet jobb.

Jeg er drittlei av at disse fortidslevningene boltrer seg i kommentarfeltene på nettavisene.


Så likestilling mellom kjønnene fører til at du mister privilegier, av typen du må faktisk *gisp* stelle for boligen og ungene du selv valgte å pådra deg?

Cry me a river, asswipe.

.

Bill. mrk. "Bitter fantasyleser som søker seg fillete på Amazon"

Nå kan alle utgi bøker

Selvpublisering (det engelske begrepet 'vanity publishing' er så mye mer presist) på papir har riktignok eksistert i noen år, men elektronisk publisering er ekstremt mye enklere, billigere og lettere å markedsføre og tjene penger på. Det er veldig, veldig lett å få brakt ~*teksten din*~ ut til publikum.

Dessverre.

Det er nå engang sånn at når noe blir enkelt, vil det innenfor det feltet spys ut søppel. Videokunstnere, anyone? Etter at videokameraer ble allemannseie går det 13 på dusinet av dem, og kvaliteten er mildt sagt varierende. Vi kan godt nevne kvaliteten på blogging kontra avispubliserte kronikker også, jeg for min del kan bare vise til ett sølle leserinnlegg på trykk, ingen kronikker men et utall ikke så imponerende blogginnlegg.

Den samme tendensen er godt i gang med å stikke sitt slimete hode opp av e-litteraturen.

Et aldri så lite søk på "romance" i Amazons e-bøker gir 59 108 treff. FEMTINITUSENETTHUNDREOGÅTTE (søk gjort 11. mars 2011. Det blir stadig flere). Jeg orker ikke gå gjennom stort av det, men det ser ut som om første side er utelukkende forfengelighetspubliserte greier. På andre side skimtet jeg en klassiker innimellom røkla.

Nå er ikke det søket helt tilfeldig valgt. Mange sofaforfattere skriver romantiske fortellinger (også kalt bluseflengere eventuelt truseflengere, alt ettersom hvor eksplisitt pulinga er). For all del, jeg ser at det kan være artig. Jeg har lest min andel Victoria Holt og dagdrømt om Mr Rochester, jeg også. Det er ikke det spor overraskende at et utall damer og noen karer pusler med å snekre sine egne romantiske romaner. Problemet er at nå kan de jammen santen få dem "utgitt" også.

Det at gud og hvermann kan forfengelighetspublisere i e-bokhandler gjør det naturligvis betraktelig vanskeligere for de som leter etter gull i grustaket. Å lese omtaler lagt inn av folk som angivelig har lest en bok kan hjelpe litt, men er hemningsløst tidkrevende - og omtalene kan like gjerne være lagt inn av forfattaren sjølv via sockpuppets. Det siste er mer sannsynlig enn at noen som ikke kjenner forfatteren både a) har lest boka og b) giddet å legge inn en omtale.

Det er slitsomt å tråle blogger for å finne noen som er lesverdige, og det er slitsomt å tråle e-bokhandler for ditto. At det finnes en og annen suksesshistorie på begge felt betyr ikke at alle som selvpubliserer e-bøker vil få så mye som én leser som ikke er venninna til forfatteren. Egentlig betyr det bare at noe sånt som 1 promille vil bli silt ut som lesverdig av kjøperne - som følgelig gjør jobben til forlagskonsulentene og -redaktørene som refuserer møl på harde livet. Amatøranmeldere (bloggere) som oppleves som troverdige og objektive vil bli viktigere og viktigere, og de er gjerne mer brutale i sine omtaler enn forlagene.

Et tips: hvis du blir refusert av ordentlige forlag betyr det ikke nødvendigvis at du er veldig misforstått.

.

Gratulerer!

Ja, det fnnes fortsatt noe å kjempe for.

 .

Less cowbell

Ja, da er "folkefesten" over, dere. Finn fram champagnen!

.

Å leke kåbbåi og pingviner

Jeg har litt sans for folk som er litt sånn der "føkk detta, ass", og som gjør som de vil. Så lenge de ikke er til plage for omgivelsene i nevneverdig grad, eventuelt bare for omgivelser jeg synes det er greit å plage.

Jeg synes ikke det er greit å plage Antarktis.

I Nettavisen (jeg vet, jeg vet) så jeg en kommentar (jeg vet, jeg vet) i dag som lyder som følger:

Bevare naturen?? Har du vært der nede? Mange steder der, ser det ut som et besøk hos Brødr. London.Rustne hvalbåter, og alt mulig skrot etter mange års hvalfangst.Råtne hus og allskens skrot over alt.

Og dette skal forestille et argument mot å ta hensyn til regelverket vedrørende Antarktis...

Antarktis er et av de minst menneskeberørte områdene i verden. Det er også et av de mest sårbare. Slenger du fra deg en neve dopapir der brytes det ikke ned. Det er en meget god grunn for hver bidige regel som regulerer ferdsel i Antarktis, og det finnes ingen grunner overhodet til å ikke overholde hver og en av dem. At andre har oppført seg kritikkverdig, eventuelt kriminelt, er ikke et motargument.

Så har man sånne som den berømmelige hr. Jarle Andhøy, som gjør et nummer av å gi beng. Han kommer med uttalelser som at han "anser [Antarktis] som ingenmannsland. Da er ikke tillatelser nødvendig". Han driter også i regler som har med sikkerhet for de som ferdes i Antarktis å gjøre, med de naturlige konsekvensene det har, men det får så være hva meg angår. Det jeg ikke har noen som helst tålmodighet med er en så total mangel på respekt for naturen.

Naturen er tydeligvis Andhøys personlige lekeplass, og miljøhensyn og generelt sunt vett må vike for gøyen. Oppskremming av isbjørn på Svalbard, drivstoffsøl i Sørishavet, ATV-kjøring i pingvinkoloniområde, generell forsøpling der de ferdes, sånt sysler man med når man er en eplekjekk "eventyrer" med blikket plantet solid i egen navle. Imidlertid har det seg sånn at det er kriminelle handlinger.

Bemerk forøvrig at norske Wikipedia ikke omtaler idiotien. Det gjør derimot engelske Wikipedia.

Det går fint an å gi litt faen og tøffe seg litt og være eventyrer og greier uten å være en cowboy som erklærer fjellene sør for Dodge som ingenmannsland og tar seg til rette der. Massevis av mennesker klarer det, rundt om i polarområder og i Ildlandet og oppetter Annapurna og i Sahara og så videre.

Det handler om å ha respekt for naturen du ferdes i. Jarle Andhøy og kumpanene hans later til å mangle det totalt, og det er for meg komplett uforståelig hvordan han har klart å oppnå heltestatus blant enkelte. Alt jeg ser er selvopptatthet av store dimensjoner, som går ut over andre folk så vel som ekstremt sårbare naturområder.

Og nå synes jeg vi skal tenne et lys for Christchurch, hvor de har litt annet å tenke på enn å tøffe seg for pingvinene, hvis vi nå skal tenne lys for noe bestemt.

.

Ekte romere strikker ikke*

For sånn omtrent et år siden** bitcha jeg i forbifarten om at strikkebloggdamer er suverent dårlige til å poste oppskrifter i bloggene sine, men gikk ikke noe nærmere inn på det.

Nå kan det vel være på tide å faktisk gå nærmere inn på det.

I sin tid kjøpte jeg et dritkult og veldig spesielt garn, fordi det hang et skjerf laget med det garnet i butikken. Garnbutikkdamen viste meg lynraskt teknikken, men innen jeg kom hjem hadde jeg glemt den.

Men man har jo Google. Jeg googlet garnnavnet i ymse kombinasjoner med skjerf og scarf og fanden og hans oldemor, men fant ikke noen oppskrift eller teknikk***, derimot fant jeg noen tusen strikkeblogger som omtalte dette skjerfet. Klarte noen av disse dømrade kjerringene å poste oppskriften eller en lenke til den? Åneida. Ikke en eneste av dem. Bare kommentarer av typen "dette fikk jeg til med hjelp fra snille Trine i Saueullsjappa" (min garnbutikkdame var stressa og der og da ikke særlig snill), "dette var superenkelt å lage" (å jaså) og den bitreste av alle: "denne oppskriften jeg fant forleden har jeg gledet meg til å prøve" (MEN SÅ SI HVOR DU FANT DEN).

Og så kom jeg over en blogg**** hvor bloggerinnen hadde postet følgende gullkorn:

Hvorfor er det ikke romertall på tastaturet?

Janeidualtsådetharsegsånn.

Og dette... dette... dette vesenet hadde altså klart det jeg ikke fiksa, nemlig å strikke et uhyre spesielt og stilig skjerf med en meget uvant strikketeknikk*****. Min tro på menneskeheten fikk seg et skudd for baugen, men det gikk ærlig talt mye hardere utover min tillit til egen intelligens og strikkekompetanse.



*Men de drev med nålebinding.

**Tida flyr.

***Det hører forsåvidt med til historien at jeg fant det til slutt.

****Av hensyn til vedkommende lenker jeg ikke, men det er dritlett å google seg fram til posten.

*****Det hører forsåvidt også med til historien at jeg aldri gjorde ferdig dette berømmelige skjerfet.

.

Når skjønte du at du hadde blitt voksen?

Det later til at den ultimate løsningen når man driver med litt håndarbeid og litt lesing og litt tedrikking og litt baking er å starte en blogg, hvor man pludrer om alt dette her og poster bilder av datra si med nystrikket lue på og pakka man fikk i en Hemmelig Venn-ring og det halvferdige Knitalongsjalet.

Jeg trakk i sin tid den konklusjonen at alle disse bloggene produseres av fabrikkskribenter typ Carolyn Keene, for de ser ut som om alle er skrevet av samme dama.

Hun drikker te av håndlagde keramikkrus, spiser sjokolade, leser chicklit og er med på Knitalongs, å ja da, de evinnelige Knitalongs. Hun er sånn nogenlunde ålreit ortografisk sett og en ikke spesielt god fotograf, og hun liker pusebilder og våren. Hun baker lussekatter i desember og pynter huset til påske med hjemmelagde garnkyllinger. Hun er venner med alle de andre Strikkebloggdamene og de poster innimellom begeistrede kommentarer om hverandres håndarbeidsprosjekter, men det ser ut som de er for opptatt med sin egen strikkeblogg til å være voldsomt aktive kommentatorer.

Hun er i slutten av tredveåra eller i førtiåra, hun har mann og barn og enebolig. Ut fra bloggen er det vanskelig å se om hun har noen jobb. Det kan hende hun jobber på et sykehjem eller noe, hun har i hvert fall ikke en såkalt spennende og utfordrende jobb som hun liker å snakke om. Bloggen er strengt forbeholdt kos, ikke arbeidsliv. Det kan også hende at hun bare er en ryddig person som ikke fjaser i vei om jobben på nett.

Hun har sjeldent noe mer interessant å melde enn at nå er ullbuksa til Emilie ferdig og hun har kjøpt grønn te med jasmin og noe aldeles nydelig ull-og-silke-garn hun ikke helt vet hva skal brukes til.

Hun er også suverent dritdårlig til å poste lenker til strikkeoppskriftene hun bruker, men det er en annen historie.


Jeg liker te.

Jeg er syvogtredve år.

Jeg strikker og hekler.

Jeg leser skjønnlitteratur.

Jeg blogger uten å ha noe på hjertet.


Jeg er føkka.

.

Men hva har vi her? En helt glemt bloggkonto!

Ja du verden, denne bloggen hadde jeg helt fortrengt. Jeg blogger på engelsk annetsteds hen, men det har blitt bare dear diary diarrhoea, og så hadde jeg en tanke om at kanskje jeg kunne bruke dette her til å si noe innsiktsfullt og intelligent og samfunnsaktuelt og ikke minst beskt og utrivelig.

Og så glemte jeg hele greia.

Det må jo gjøres noe med, siden man egentlig ikke kan oppmerksomhetshore for lite. Kanskje jeg kan bruke den som bokblogg også? Det vil ikke nødvendigvis matche så stilig med blognavnet, siden jeg leser svært lite jeg ikke klarer å like, men jeg kan alltids bitche om at eksemplaret mitt av KJ Parkers The Proof House var sterkt skjemmet av feiltrykk. Det var dritspennende, jeg skulle til å begynne på side 411, og der begynte jaggumeg side 139 på nytt.

Men jeg kan ikke bitche så veldig mye, for de snille herrene på Outland Paleet har akkurat ringt meg og gitt beskjed om at den har kommet inn igjen (to uker før antatt ankomst) og jeg kan bare komme og hente meg en ny en. Og da ble jo det bra også.

Dermed har man ikke så mye mer å si og blir liksom sittende og tvinne litt tommeltotter og undre seg over når ting ble så ålreit og kommer noen i det hele tatt noensinne til å lese dette og kanskje man skulle kverulere litt på andres blogger bare for shits and giggles og så lurer man litt på hvordan det har seg at man begynte å blande så mye inglisj inn i sitt forøvrig udmerkede bogmaal.

Og sånn går nu dagan.

.